Klokken er 6 på morgen-kvisten. På tide å stå opp. En hurtig dusj i et iskaldt baderom og søvnen jages på dør. På med klærne, så tusler jeg bortover korridoren mot klosterkirken. Fremdeles ligger kirken i delvis mørke. Brødrene har tatt plass i korstolene sine, mens jeg tar plass i kirkebenkene. Tvers over midtgangen sitter én av de andre gjestene; en prest fra Den anglikanske kirke. Det er stille. Så stille at du kan høre egne hjerteslag. Abbeden kommer anstigende. Har tar plass blant sine brødre i koret. 5 minutter før dagens første gudstjeneste lyder dagens kirkeklokker for første gang: 3 ganger 3 slag og så et minutt med kiming. Stille ber vi alle hver for oss: "Engelen brakte Maria det glade budskap, og hun unnfanget ved Den Hellige Ånd." Angelus-bønnen er ferdig. Hver enkelt slår korsets tegn - tegnet på at vi tilhører Den korsfestede og oppstandne. Tegnet på at ingen kan komme til Faderen uten gjennom Sønnen. Ingen kan feire en kristen gudstjeneste uten å gjøre dette i Jesu navn. Gudstjenesten innledes med et tre ganger "Herre, lukk opp mine lepper, så min munn kan forkynne din ære." Hymnen synges. Salmene bes. Bibeltekst og teksten fra kirkefedrene leses. Lovsangen toner. Igjen skjer det store: Herren har lukket opp leppene våre, opplyst forstanden, og tent kjærlighet i hjertene. Å trekke seg tilbake til stillheten er en god øvelse i disiplin. Det tar tid å innstille seg på et nytt modus. Først må kroppen vende seg til en ny døgnrytme. Sinnet på innrette seg på å unngå stadige gjøremål ved PC, mobil eller uro overugjorte oppgaver. Her er jeg. Alt er lagt til rette for at jeg skal være stille så Gud Herren får tale; i bønnene, tekstene, hymnene og salmene. Snakk om å få gå til dekket bord - i de ferdiglagte gjerningene.
