KRISTUS ER OPPSTANDEN! HAN HAR VUNNET OVER DØDEN!

Dette året feiret Sta. Sunniva misjon påskenattsmesse for første gang – om natten. Allerede i fjor feiret vi vigilien, men da tidligere på kvelden. I år skinte påskelyset klart i kirkerommets mørke, og lyset spredte seg i rommet gjennom de troendes lys ble tent fra påskelyset. Etter velsignelsen av påskelyset, gikk menigheten inn i kirken, og diakonen sang den store Påskelovsangen – Exultet: ”Fryd deg!” Kristus er oppstanden! Han har vunnet over døden.

Prekenen som følger var den som lød i kirken denne natten; etter lesninger fra Det gamle testamentet. De to Herren Kristus møtte på veien til Emmaus fikk den merkelapp av Kristus at de var ”trege til å tro” (Luk 24) fordi de ikke så at Skriften selv forkynte Herrens død og oppstandelse. Alt var forutsagt av Gud selv, og gitt til kjenne gjennom åpenbaringen: i ord og handling!

Velsignet påske!

DETTE ER NATTEN
Mørket er ikke mørkt for deg, og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset

Kjære!
Idet mørket hersker rundt oss, samles Guds folk. Det er ikke fordi vi har noe å skjule og fordi vi har tatt noe som ikke er vårt. Vi samles mens mørket hersker for selv å skue Salmistens spådom og evangelistens ord om oppfyllelse: “Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.”
Hvem er ikke dette sannhetsordet peker på, om ikke på Herren Jesus Kristus.
Påskenatten er den natt da dette skriftord lyser opp - ja, opplyser hver troende sjel. Dette ordet hadde hele tiden vært en realitet, fordi ham skriftordet peker på er verdens lys, og den som kom til tro på ham da han vandret med sine disipler, de lovet Jesus “livets lys”.
Hva betyr ikke “livets lys” annet enn Helligåndens gave Herren gav løfter om og som gir nytt liv til hjerter som er blitt dvaske , dorske og dårlige ved synd og død? Hva er ikke “livets lys” annet enn troen som opplyser og viser oss Herren Jesus Kristus som Veien, Sannheten og Livet?
Herren Jesus er den Soloppgangen gamle prest Sakarja sang om, den som hadde sitt utgangspunkt i Guds miskunn og kjærlighet til oss, og som ble sendt for å skinne for oss oss som sitter i mørket og i dødsskygge.
Påskenattens messe er alle “gudstjensters mor”, fordi dette er den natt da Kirken i handling og i ord feirer det alle de andre gudstjenester handler om. Ingen annen gudstjeneste i kirkens hellige år har en slik dramatikk over seg som denne natt. Ingen annen gudstjeneste gjør frelsels drama så synlig og forteller så tydelig hvem vår frelse er knyttet til: Herren Jesus Kristus. Han tilbyr å føre oss fra vantro til tro, fra mørke til lys, fra død til liv, fra forgjengelighet til uforgjengelighet.
Dette er den natt da vi føres bort fra slaveriet, gjennom døden i Sivsjøen, næres av himmelbrød i ødemarken og der vi blir vist frukter fra det lovede landet som venter oss, slik gudsfolket i Den gamle pakt fikk se frukter fra det land som var blitt lovet dem; førstegrøden av vinranker, granatepler og fikener - alt sammen tegn på at Guds løfter taler sannhet!
Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, blir også presentert for førstegrøden fra Det lovede land! De løfter som Herren gav, var sanne:
Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa tl dere mens han ennå var i Gallilea: “Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.”
Moses ble sendt til Farao for å gi Israel fri til å feire Gudstjeneste. Ved å feire gudstjenste ble Israelsfolkets stilling som Guds folk manifistert og gjort synlig. Samtidig pekte gudstjenesten ut over seg selv og mot det land der Gud hadde sin bolig og det folk igjennom hvem Guds løfter til Abraham skulle oppfylles: “I deg skal alle slekter på jorden velsignes.”
De tre kvinnene bar vitnesbyrdet om Den nye pakt videre til de 12 som som fremfor alt skulle bære frem for Den nye paktens gudsfolk førstegrøden i den nye virkelighet og det nye land: Vindruer som knuses og som for oss blir Kristi blod. Himmelbrød som brytes og som for oss blir Kristi legeme.
Han er førstegrøden av Den nye pakt! Han er den levende blant de døde! Han er Den nye paktens Jesjhua som fører oss gjennom vannet og inn i det land der Gud Herren skal bli alt i alle ting.
Utfordringen er gitt oss: på samme måte som Israelsfolket, de tre kvinnene og apostlene må vi ta stilling om vi vil vende ham ryggen eller gå med Gud i lydighet, tro, hengivelse og kjærlighet - og i vårt mørke bryte ut i lovsang: Mørket er ikke mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset! Du som med Faderen og Ånden, var, er og blir den ene, sanne Gud fra evighet og til evighet.

I stillhet og tillit

Klokken er 6 på morgen-kvisten. På tide å stå opp. En hurtig dusj i et iskaldt baderom og søvnen jages på dør. På med klærne, så tusler jeg bortover korridoren mot klosterkirken. Fremdeles ligger kirken i delvis mørke. Brødrene har tatt plass i korstolene sine, mens jeg tar plass i kirkebenkene. Tvers over midtgangen sitter én av de andre gjestene; en prest fra Den anglikanske kirke. Det er stille. Så stille at du kan høre egne hjerteslag. Abbeden kommer anstigende. Har tar plass blant sine brødre i koret. 5 minutter før dagens første gudstjeneste lyder dagens kirkeklokker for første gang: 3 ganger 3 slag og så et minutt med kiming. Stille ber vi alle hver for oss: "Engelen brakte Maria det glade budskap, og hun unnfanget ved Den Hellige Ånd." Angelus-bønnen er ferdig. Hver enkelt slår korsets tegn - tegnet på at vi tilhører Den korsfestede og oppstandne. Tegnet på at ingen kan komme til Faderen uten gjennom Sønnen. Ingen kan feire en kristen gudstjeneste uten å gjøre dette i Jesu navn. Gudstjenesten innledes med et tre ganger "Herre, lukk opp mine lepper, så min munn kan forkynne din ære." Hymnen synges. Salmene bes. Bibeltekst og teksten fra kirkefedrene leses. Lovsangen toner. Igjen skjer det store: Herren har lukket opp leppene våre, opplyst forstanden, og tent kjærlighet i hjertene.
Å trekke seg tilbake til stillheten er en god øvelse i disiplin. Det tar tid å innstille seg på et nytt modus. Først må kroppen vende seg til en ny døgnrytme. Sinnet på innrette seg på å unngå stadige gjøremål ved PC, mobil eller uro overugjorte oppgaver. Her er jeg. Alt er lagt til rette for at jeg skal være stille så Gud Herren får tale; i bønnene, tekstene, hymnene og salmene. Snakk om å få gå til dekket bord - i de ferdiglagte gjerningene.

Søndag Sexagesima (2 uker før faste)

Kjære bloggleser!

Jeg er ikke så flink til å legge ut nytt stoff. Her kommer min preken i St. Olavs misjon i Ålesund i formiddag. Mens vi forrige søndag rettet blikket mot det å tjene Gud og motta tjenerens lønn, retter vi denne søndagen oppmerksomheten mot Guds gjerning i og ved og gjennom Kirken. Denne gjerningen er først og fremst knyttet til Sønnen, Guds Ord - slik han har knyttet løftene sine til Kirken, og gir oss å møte ham gjennom nådemidlene - eller sakramentene, om dere vil.





MYSTERIET VED DET MINSTES AUTOMATIKK…

Hvor ligger kraften og det grensesprengende i lignelsen om såmannen og sennepsfrøet gjemt? I såmannen, bonden eller menigheten? Finner vi hemmeligheten gjemt i det som er stort og som pranger – som får folk til å peke og å si: se, ”der er det!”?
Nei, det som i seg selv har kraft til å vokse og bli stort, ligger gjemt i det lille frøet. Helt automatisk – helt av seg selv – modner det og bærer frukt. Det som er lite og uunselig har kraft i seg til å vokse seg stort – et tre der himmelens fugler kan bygge sine reder.

Det er Gudsrikets hemmelighet. Her er evangeliets mysterium: ”For legg merke til eders kall, brødre”, skriver den hellige Paulus, ”at ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange høibårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre det sterke til skamme”1

Det er den samme hemmeligheten som er knyttet til gudsfolket i den gamle så vel som i den nye pakt.
De nevnte St.Pauli ord er slik sett en apostolisk refleks av ordene rettet til GT`s Israel: ”Når Herren hadde godhet for dere og utvalgte dere, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene. Nei, Herren elsket dere og ville holde den ed han hadde sverget deres fedre.”2

Begrepet ”Guds rike”, eller ”himmelens rike” er derfor ikke kun et annet ord Guds folk, Israel eller Guds Kirke. Begrepet ”Guds rike” har en rekkevidde som går utover Israels, ja, også Kirkens grenser.
Likevel er ikke ”Guds rike” skilt fra Guds folk på jorden – det være seg både i Den gamle eller Den nye pakt. Det er umulig å arbeide for ”Guds rike” uten å måtte forholde seg til Guds kirke på jorden. For Guds rike er knyttet til Guds løfter. Og Gud har knyttet sine løfter til sitt folk; ”den ed han har sverget våre fedre.”

Som et kar, et gjemme, et tabernakel huser Kirken det som i seg selv rommer kraft til å vokse og bære frukt – automatisk. Helt av seg selv. Hva er det her det tales om?

Det er det som i Kirken kaller ”mysteriene” – eller sakramentene om dere vil. Som ham de viser til og knytter oss til (som ikke hadde en herlig skikkelse, og var ringaktet og forlatt av mennesker3), har også disse mysterier et beskjedent ytre: løftesord som knyttes til vann, olje, et syndig med-menneske med fullmakt til å tilgi, eller å velsigne og å knytte bånd som ikke atter skal brytes, vin, vann og brød på alterbord.

Deres skikkelse synes ringe og lite verdt å vie noen som helst oppmerksomhet. Ikke gir de noen synlig gevinst. Ikke gir de noen umiddelbar kroppslig nytelse. Og lønnsomheten, ja, den kan vi vel stille spørsmålstegn med.

Likevel bor det i disse mysterier en kraft, som automatisk får konsekvenser for dem som tar del i dem og imot dem. For de som tar del i og tar imot disse, gis del i det liv som intet jordmonn, grotte, mørke eller død kunne holde fast på.

Vi må derfor gi vedkommende delvis rett som sa til sin prestevenn: ”idet vi sitter å nyter vårt Würtembergøl, har dog Guds rike fremgang.” Exmunken Martin hadde rett i den forstand at Guds rike ikke hviler på alskens kirkelig heseblesende aktivitet, men i Herrens gjerning i og ved sin Kirke.
Likevel gjør Gud seg liten som et sennepsfrø i Kirkens arbeidshender. Igjen gjør Han seg avhengig av vår lydighet og beredvillighet til å så frøet, vanne og stelle det – ved at Han kaller biskoper, prester og diakoner til tjeneste for det folk som skal bære seg selv, sin bønn og sin gudstjeneste frem for Ham – ”i takksigelse for alt og i bønn for alle”4, som det heter i en av våre nattverdbønner.

Guds rike, Himlenes rike, Kraftens rike, gjør seg lite som et lite frø. Det er lite, ja, men i seg selv har det kraft til å bli stå stort at små mennesker til alle tider og fra alle steder har funnet et hjem der. Akkurat som himmelens fugler fikk bygge sine reder i grenene på sennepstreet.
Det er blant disse menneskene vi hører til, kjære brødre og søstre. Som Ham som ble som en tjener for alle, skal også vi tjene Ham gjennom å tjene hverandre.

I denne sammenhengen er det den minste som er den største, og tjeneren er den som har styringen. I denne sammenhengen er det ydmykheten, offerviljen, kjærligheten og tålmodigheten som er de idealer vi skal kjempe for og oppnå.

Kjære venner! Vi feirer i dag søndagen kalt Sexagesima. Vi er i den såkalte forfasten i Kirkens hellige år. I denne tiden forbereder vi oss på fastetidens kamp mot hovmod, åndelig sløvhet og selvgodhet, egenkjærlighet og hissighet.

Vi forbereder oss til kamp, og ikler oss de våpen vi trenger til kampen: nemlig mysteriene. Ved å ta del i Herrens sakramenter, gjør Han oss så små at Han kan vokse i oss og at vi slik kan leve til ære for FADEREN OG SØNNEN OG HELLIGÅNDEN, SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET.

I morgen er det 13. dag jul. Nok en gang. Denne dagen bærer egentlig navnet Epifani, eller Herrens Åpenbaringsfest. De tre tradisjonelle tekstene for denne og de kommende dager, er fortellingen om Herren Jesu dåp, Bryllupet i Kana i Gallelia, der Herren gjorde vann til vin og sist, men ikke minst, De hellige tre kongers besøk i stallen, der de ofret Herren gull, røkelse og myrra. Derav bærer dagen navnet Hellig-trekongersdag.

Alle disse tre tekstene foreller oss om HVEM han er som ble født i en stall i Betlehem, som oppfyllelsen av gamle løfter, gitt til Guds folk, Israel. De tre konger ofret ham gull som til en konge, røkelse som til en prest og myrra som til ham som skulle bli salvet til sitt korsoffer.
Bryllupet i Kana i Galliea var Herrens første tegn, forteller evangelisten Johannes oss (se Joh 2), og sier videre at disiplene og Herrens mor så det tegn og trodde. Det vil si: de så hva dette under var et tegn på: en oppfyllelse av løftet om Messias, Frelserkongen, og den messianske tiden, som Jesaja sammenlignet med en gedigen bryllupsfest med margfulle retter og gammel, klaret vin. Ved bryllupet i Kana ble gikk dette løftet i oppfyllelse så og si på andre siden av bordet der de satt. De så det som skjedde, og trodde ham som lot det skje.
Ved Herrens dåp av Døperen Johannes i Jordanelven, peker Johannes ham ut som "Guds Lam, som bærer verdens synd." På denne måten griper Johannes tilbake til løftet om Herrens lidende tjener i profeten Jesajas´ bok (bl.a. Jesaja, kapittel 53). Han som lå i stallen er Konge, han er Prest og han er offeret - Den lidende tjener som er sendt til frelse for verden.