Kjære bloggleser!
Jeg er ikke så flink til å legge ut nytt stoff. Her kommer min preken i St. Olavs misjon i Ålesund i formiddag. Mens vi forrige søndag rettet blikket mot det å tjene Gud og motta tjenerens lønn, retter vi denne søndagen oppmerksomheten mot Guds gjerning i og ved og gjennom Kirken. Denne gjerningen er først og fremst knyttet til Sønnen, Guds Ord - slik han har knyttet løftene sine til Kirken, og gir oss å møte ham gjennom nådemidlene - eller sakramentene, om dere vil.
MYSTERIET VED DET MINSTES AUTOMATIKK…
Hvor ligger kraften og det grensesprengende i lignelsen om såmannen og sennepsfrøet gjemt? I såmannen, bonden eller menigheten? Finner vi hemmeligheten gjemt i det som er stort og som pranger – som får folk til å peke og å si: se, ”der er det!”?
Nei, det som i seg selv har kraft til å vokse og bli stort, ligger gjemt i det lille frøet. Helt automatisk – helt av seg selv – modner det og bærer frukt. Det som er lite og uunselig har kraft i seg til å vokse seg stort – et tre der himmelens fugler kan bygge sine reder.
Det er Gudsrikets hemmelighet. Her er evangeliets mysterium: ”For legg merke til eders kall, brødre”, skriver den hellige Paulus, ”at ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange høibårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre det sterke til skamme”1
Det er den samme hemmeligheten som er knyttet til gudsfolket i den gamle så vel som i den nye pakt.
De nevnte St.Pauli ord er slik sett en apostolisk refleks av ordene rettet til GT`s Israel: ”Når Herren hadde godhet for dere og utvalgte dere, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene. Nei, Herren elsket dere og ville holde den ed han hadde sverget deres fedre.”2
Begrepet ”Guds rike”, eller ”himmelens rike” er derfor ikke kun et annet ord Guds folk, Israel eller Guds Kirke. Begrepet ”Guds rike” har en rekkevidde som går utover Israels, ja, også Kirkens grenser.
Likevel er ikke ”Guds rike” skilt fra Guds folk på jorden – det være seg både i Den gamle eller Den nye pakt. Det er umulig å arbeide for ”Guds rike” uten å måtte forholde seg til Guds kirke på jorden. For Guds rike er knyttet til Guds løfter. Og Gud har knyttet sine løfter til sitt folk; ”den ed han har sverget våre fedre.”
Som et kar, et gjemme, et tabernakel huser Kirken det som i seg selv rommer kraft til å vokse og bære frukt – automatisk. Helt av seg selv. Hva er det her det tales om?
Det er det som i Kirken kaller ”mysteriene” – eller sakramentene om dere vil. Som ham de viser til og knytter oss til (som ikke hadde en herlig skikkelse, og var ringaktet og forlatt av mennesker3), har også disse mysterier et beskjedent ytre: løftesord som knyttes til vann, olje, et syndig med-menneske med fullmakt til å tilgi, eller å velsigne og å knytte bånd som ikke atter skal brytes, vin, vann og brød på alterbord.
Deres skikkelse synes ringe og lite verdt å vie noen som helst oppmerksomhet. Ikke gir de noen synlig gevinst. Ikke gir de noen umiddelbar kroppslig nytelse. Og lønnsomheten, ja, den kan vi vel stille spørsmålstegn med.
Likevel bor det i disse mysterier en kraft, som automatisk får konsekvenser for dem som tar del i dem og imot dem. For de som tar del i og tar imot disse, gis del i det liv som intet jordmonn, grotte, mørke eller død kunne holde fast på.
Vi må derfor gi vedkommende delvis rett som sa til sin prestevenn: ”idet vi sitter å nyter vårt Würtembergøl, har dog Guds rike fremgang.” Exmunken Martin hadde rett i den forstand at Guds rike ikke hviler på alskens kirkelig heseblesende aktivitet, men i Herrens gjerning i og ved sin Kirke.
Likevel gjør Gud seg liten som et sennepsfrø i Kirkens arbeidshender. Igjen gjør Han seg avhengig av vår lydighet og beredvillighet til å så frøet, vanne og stelle det – ved at Han kaller biskoper, prester og diakoner til tjeneste for det folk som skal bære seg selv, sin bønn og sin gudstjeneste frem for Ham – ”i takksigelse for alt og i bønn for alle”4, som det heter i en av våre nattverdbønner.
Guds rike, Himlenes rike, Kraftens rike, gjør seg lite som et lite frø. Det er lite, ja, men i seg selv har det kraft til å bli stå stort at små mennesker til alle tider og fra alle steder har funnet et hjem der. Akkurat som himmelens fugler fikk bygge sine reder i grenene på sennepstreet.
Det er blant disse menneskene vi hører til, kjære brødre og søstre. Som Ham som ble som en tjener for alle, skal også vi tjene Ham gjennom å tjene hverandre.
I denne sammenhengen er det den minste som er den største, og tjeneren er den som har styringen. I denne sammenhengen er det ydmykheten, offerviljen, kjærligheten og tålmodigheten som er de idealer vi skal kjempe for og oppnå.
Kjære venner! Vi feirer i dag søndagen kalt Sexagesima. Vi er i den såkalte forfasten i Kirkens hellige år. I denne tiden forbereder vi oss på fastetidens kamp mot hovmod, åndelig sløvhet og selvgodhet, egenkjærlighet og hissighet.
Vi forbereder oss til kamp, og ikler oss de våpen vi trenger til kampen: nemlig mysteriene. Ved å ta del i Herrens sakramenter, gjør Han oss så små at Han kan vokse i oss og at vi slik kan leve til ære for FADEREN OG SØNNEN OG HELLIGÅNDEN, SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET.
