Mikkelsmese

I går viste kalenderen Mikkelsmesse, den 29. september. I all beskjedenhet gjengir jeg prekenen for dagen. Den som har øyne, les:


NÅR VI BLANT ENGLERS KOR


Hva er felles i dagens tre lesninger? Jo, i alle tre hører vi engler omtalt. Men hvilken rolle har englene i disse tekstene?

I Daniels bok leser vi om “tusen på tusen som tjente ham, ti tusen, ja, ti tusener, stod foran“ den gamle av dage, som nettopp hadde tatt sete. Synet som seeren så, tok ikke slutt her:
Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn... Han fikk herredømme ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal aldri forgå; hans rike går aldri til grunne.

Bildet som brukes er hentet fra hoffet rundt kongen. Englenes funksjon inntar hoffets funksjon: å gå kongen til hende, å tjene ham og å være hans budbringere. Den konge som her trer frem, som krones og gis herreømme, er Menneskesønnen.

Betegnelsen Menneskesønnen er også den tittel Herren Jesus Kristus oftest bruker om seg selv, og som vi møter i evangelieteksten i dag som ellers i alle de fire evangeliene. Hvilken rolle har englene i denne teksten? Herren sier til sine disipler: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.”
I en av sine mange prekener, gjør Johannes Chrysostomos nettopp dette til et poeng for å korrigere Natanaels mangelfulle bekjennelse av Jesus som “Israels konge” på bakgrunn av Jesu syn: “Det du nå har sett virker stort, Natanael, derfor har du bekjent meg som Israels konge. Hva skal du ikke da si når du får se englene stige opp og stige ned over meg?” Han fortsetter:

“Med dette viste han (d.e. Jesus) at han også blir bekjent som englenes herre. De kongelige tjenerne steg frem som til den virkelige konges sønn, og det gjorde de i tiden før korset, ved oppstandelsen og himmelferden. Det gjorde de også før dette, da de opptrådde i hans tjeneste da de ved fødselen hans sang: ‘Ære være Gud i det høyteste og fred på jorden.’”

Det kan se ut som englene knyttes nettopp til de tekster der Herren omtaler seg som Menneskesønnen. Med profeten Daniel som bakteppe, er tittelen “menneskesønnen” ofte knyttet til Kirkens tro og håp på at Kristus skal komme igjen som konge og som dommer og synlig innta sitt evige rike.

Dagens andre lesning, fra Åpenbaringsboken, bekrefter dette. Her er scenariet også hentet fra en sammenheng der vi hører om maktovertakelse, herredømme og kongevelde. Også her samles englene om tronen til “Gud og Lammet”, og mange er de sanger og loprisninger de himmelske hærskarer synger til Jesus. Herren fremstilles som offer og et slaktet lam, et syndoffer. Derfor har han myndighet til å felle dom og til å ha herredømme, makt og velde. Menneskenes dommer og konge er rettferdig og barmhjertig, fordi han vet hva det er å være en menneskesønn!

Åpenbaringsboken er en nattverdtekst. Det har vi hørt hele forelesninger om, og det er mange tegn i teksten som tyder på at denne tolkningen er god innfallsvinkel for å forstå denne vanskelige teksten. 
I Åpenbaringsboken, som i Hebreerbrevet, hører vi om den himmelske gudstjenesten. Der synges hymner og lovprisninger som de kristne kjente igjen fra sin egen messefeiring. Men den himmelske messe fremstilles også som en mal og en nøkkel til å forstå vår egen feiring av mysteriene.

Når vi samles til messe, trer vi inn i en tjeneste ved et kongshoff som alltid er i vigør; tjenende, tilbedende og lovsyngende Gud, Fader, Sønn og Helligånd. Det er dette vi synger om i tidebønnen, i den store lovsangen Te Deum:

Deg bekjenner himlene og alle makter. Deg ærer kjerubim og serafim, og med uopphørlig røst de roper: Hellig. Hellig. Hellig. Herre, Gud Sebaot...Deg priser apostlenes mektige kor. Deg lover profetenes ærverdige skare. Deg opphøyer martyrenes hvitkledde skare. Deg bekjenner all jorden den hellige Kirke...”

I messens liturgi lovsynger vi Gud for hans makt og herlighet i himlene og på jorden, og i ord gjenforteller vi hvordan denne makt og herlighet ble kjøtt og blod i Menneskesønnen, Herren Jesus Kristus.

I Jesus Kristus er jord og himmel forenet. Og som budbringere, hærmenn og reisefølge sender Herren sine engler i tjeneste for menneskene, slik Skriften vitner om det: “Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal nå frelsen?”

Vi som skal nå frelsen ber derfor Gud om englenes hjelp i kampen mot den onde, der Mikael fører an.
Vi ber om kraft til å holde ut i den tjenesten Gud har gitt oss, slik Gabriel ble sendt til med kraft fra Den Høye til henne som skulle føde Gud.
Vi ber om støtte på veien, og legedom av de sår som synd og svik skader oss med, som Rafael, som betyr legedom fra Gud, gav gamle Tobit synet igjen og førte Tobias trygt frem til målet for reisen.

Fremfor alt ber Kirken om nåde til fortsatt å få feire gudstjeneste og engang få se det vi i dag ser i mysteriets skikkelse: å få se englene stige opp og stige ned over Menneskesønnen, han som i enhet med Faderen og Ånden, var og er og blir den ene sanne Gud fra evighet og til evighet.

Transfiguratio Christi

Herrens Forklarelsesdag feires felles den 6. august både i Øst -og Vestkirken. Både den hellige Matteus, Markus og Lukas forteller om Forklaringen på fjellet, der Jesus forandres for øyene på Peter, Jakob og Johannes, og fører samtale med Moses og Elias (Matt 17,1-9; Mark 9,2-13 og Luk 9,28-36). Hva var det de tre samtalte om? Var ikke dette om Herrens forestående lidelse og død til vår frelse - noe som både Loven og Profetene peker frem imot?
For Kirken er dette forstått som trøstesord og løftesord: Slik disiplene så Herren (2 Peter 1,16-18): For det første er Jesus den han forkynner å være, Guds enbårne sønn, "Sann Gud av Sann Gud" (Symb. Nikaenum). For det andre: slik han ble forvandlet, skal vi forvandles, vi som har fått del i den guddommelige natur gjennom dåp og tro (jfr. 2 Pet 1,4). For det tredje: veien til forvandling nås gjennom å følge Jesus Kristus - om dette nå også kan føre til lidelse og død for oss selv. Det er dette forfatteren av 2 Petersbrev innskjerper: "Derfor må dere sette alt inn på at troen viser ser i rett liv, og dette rette liv i innsikt, innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, gudsfrykten i brorskap og brorskapet i i kjærlighet" (se 2 Pet 1,5-7). Nøkkelen ligger i troen på Kristus som sann Gud, og å følge ham!
Bønn for dagen: Evige Gud, med fedrene som vitner har du ved Din enbårne Sønns forklarelse stadfestet troens mysterier og forkynt det fullkomne barnekår. Gi oss å lytte til din elskede Sønns røst, så vi som i dag er hans tjenere
kan bli hans medarvinger når han kommer igjen i herlighet. Ved Ham, Jesus Kristus, Din Sønn vår Herre, som med Deg lever og råder i Helligåndens enhet, én sann Gud fra evighet til evighet.

Sankt Augustin

Etter gammel kalender feires i dag Den hellige Augustin. Han endte sine dager i 430 - som biskop i Hippo, som lå i nordafrika. St. Augustin er en helgen vi vet svært mye om, ikke minst takket være hans egen Confessiones - Bekjennelser. Boken er skrevet som en monolog - en enetale rettet mot Gud. Det er en bekjennelse, skrevet av en angrende synder, men også en takknemlig bekjenner. For veien mot Kirken og kristentroen var lang, og Augstin "prøvesmaket" det mye på det religiøse markedet.
To andre navn fra Guds helgenskare knyttes til St. Augustin; hans mor, den kristne enken Monika, og biskopen i Milano, det store biskop Ambrosius (han som skrev hymnen "Folkefrelsar til oss kom"). Morens utrettelige forbønn og biskopens sentrale forkynnelse var midler Herren bruke for å bringe Augustin til tro og kirke. Han ble døpt i Milano, der han gjorde tjeneste som Retoriker. Men han avsluttet til tjeneste i for Kirken i den del av verden han ble født og vokste opp.

Ved siden av boken Bekjennelser, er det tatt vare på mange av biskopens øvrige skrifter; prekensamlinger som teologiske verk (De Civitate Dei m.fl). Den amerikanske historikeren Joroslav Pelikan har skrevet at alt som er skrevet i middelaldren, nærmest må sees som fotnoter til det Augustin skrev. Det understreker hans betydning, men også det at han på noen områder "tok ´n helt ut" - til de grader at han ble kontroversiell: I oppgjøret med den engelske presten Pelagius sin lære om nåden som det "det lille ekstra" - den pynten som skulle gjøre våre gjerninger akseptable for Gud, slår Augustin fast at ingen av våre gjerninger betyr noe - alt er avhengig av Guds nåde. Alt i alt: våre gjerninger og våre valg har intet å si for vår frelse, for alt hviler i Guds utvelgelse - til frelse eller fortapelse. I oppgjøret mot ekstremisten Donatus, forsvarte Augustin at det var Guds løfte, og ikke biskopens eller prestens åndelige eller moralske standard som utvirket virkningen i de hellige handlinger i Kirken.

Pelikan har nok rett: de fleste av retningene innen Vestkirken er St. Augustin takk skyldig. I Østkirken er ikke Augustin så sentral; han operer med kategorier som på mange vis ikke "treffer" Østkirkens teologiske tenkning. Likevel, vi takker Gud for den hellige biskop Augustin, og vi oppsender vår takk for at Gud har skapt oss til seg, og at våre hjerter er urolige til de finner sin hvile i Ham.

Augustins mor, Sta. Monika, feires av Kirken den 4. mai eller 28. august.

Persok

Dagen for St. Peter og Paulus. Disse to troskjemper feires den 29. juni - en dag som på Primstaven ble kalt Persok. Hva kjennetegnet disse to? Var ikke det nettopp Kristusbekjennelsen "Du er Messias, den levende Guds Sønn"? Var ikke det klarheten i forkynnelsen, en hellig stahet som nektet å tilpasse innholdet i forkynnelse og lære slik at det ble politisk korrekt? Det kostet dem begge livet; Den hellige Peter ble korsfestet (med hodet ned - han var ikke verdig til å dø på samme måte som Mesteren, og Sankt Paulus ble halshugget.
Men ved å gi livet, ble de likedannet med Kristus. I Ham vant de livet. Derfor feires martyrdagen deres. Derfor holder Kirken disse to apostler høyt i ære.

Hva kan dagensKirke lære? For det første skal Kirken forkynne det samme budskap i dag. Det de mottok, gav de videre. Det de gav videre, har vi mottatt gjennom Kirken: Apostlenes lære, sakramentene, bønnene og det lokale fellesskapet i menigheten. For det andre kan vi lære å være like sta, utholdende og tydelige som de var. Det kan komme til å koste; mange kristne lider for troens skyld også i dag. Måtte Herrens nåde og de to apostlers forbønn gi oss kraft, utholdenhet og mot til å bli stående også når det kan koste å si at vi tror på Jesus og å følge Kirkens lære!

Avisen Dagens helgemagasin, "Velsignet Helg", har denne helgen, den 23. juni, en lang artikkel om Den koptiske kirke. Artikkelen er et vitnesbyrd om den økte bevisstheten blant vestens kristne om situasjonen til våre brødre og søstre i det gamle Laventen. De kristne i Egypt, som i Irak, Vestbredden, Syria og Tyrkia lider under et Islam som har vist seg å være noe helt annet enn den toleransens religion mange av vestens radiakale ynder å fremstille. Kirkens gamle hjemsted i Laventen tømmes for kristne. De flykter til Canada og USA. Den kristne kirke rammes av flere og stadig mer brutale angrep, eller av lover som neglisjerer og marginaliserer dem. Oftest skjer overgrepene fra radiale islamister. Like ofte overser de lokale myndighetene disse .
Det er nå på tide å be for våre brødre og søstre. Det er også på tide å peke på de brudd på religionsfrihet som skjer i mange av de land som styres av islamske lover.

Å forvalte rikdommen rett

Sist søndag feiret vi 1. søndag etter Trefoldighetsfest. Tekstene for dagen var viet Kirkens omsorg for de fattige. Den røde tråden gikk ut på at vi som har fått så mye, skal forvalte rikdommen så den også kommer de fattige til gode.
Evangelielesningen var hentet fra Lukasevangeliet kapittel 16: om den rike mannen og Lararus. Den rike mannen hadde mye, og gjorde intet galt i å bruke av sin rikdom. Det som var galt, var det han unngikk å gjøre. Han så bare seg selv og sin egen rikdom - derfor glemte han Gud og sin neste. Som den rike mannens motpol, møter vi i teksten en annen rik mann: Abraham. Han forvaltet sin rikdom i overensstemmelse med Gud ord og bud; derfor er Abraham et trosvitne og et forbilde for alle kristne.

På sett og vis er eksempelfortellingen om Lasarus og den rike mannen en utlegging av Det dobbelte kjærlighetsbud: å elske Herren Gud av hele vårt hjerte, vårt sinn og all vår sjel og å elske vår neste som oss selv. Det var det den rike mannen ikke gjorde. Derfor gikk det bokstavelig talt til helvete.
Det står intet i teksten om troen til Lasarus. Hvorfor kom han til "Abrahams fang" - som er en omskriving av himmelen? Var det ikke på grunn av at han ikke hadde annet å sette sin lit til enn Guds egen hjelp - slik navnet hans betyr?

Å sette all vår lit til Guds nåde og å være andre mennesker til hjelp, er å bære det kors vi er kalt til å bære. Det vitner Kirkens helgener om: som en Margareta av Skottland, St. Frans av Assisi og Elisabeth av Ungarn. Kirken er ingen forening for spesielt religiøse mennesker, men av dem Herren har født, utrustet og kalt til å være kanaler for hans nåde og hjelp. Ja, Kirken er tegnet på Herrens stadige nærvær "alle dager inntil verdens ende".