Persok

Dagen for St. Peter og Paulus. Disse to troskjemper feires den 29. juni - en dag som på Primstaven ble kalt Persok. Hva kjennetegnet disse to? Var ikke det nettopp Kristusbekjennelsen "Du er Messias, den levende Guds Sønn"? Var ikke det klarheten i forkynnelsen, en hellig stahet som nektet å tilpasse innholdet i forkynnelse og lære slik at det ble politisk korrekt? Det kostet dem begge livet; Den hellige Peter ble korsfestet (med hodet ned - han var ikke verdig til å dø på samme måte som Mesteren, og Sankt Paulus ble halshugget.
Men ved å gi livet, ble de likedannet med Kristus. I Ham vant de livet. Derfor feires martyrdagen deres. Derfor holder Kirken disse to apostler høyt i ære.

Hva kan dagensKirke lære? For det første skal Kirken forkynne det samme budskap i dag. Det de mottok, gav de videre. Det de gav videre, har vi mottatt gjennom Kirken: Apostlenes lære, sakramentene, bønnene og det lokale fellesskapet i menigheten. For det andre kan vi lære å være like sta, utholdende og tydelige som de var. Det kan komme til å koste; mange kristne lider for troens skyld også i dag. Måtte Herrens nåde og de to apostlers forbønn gi oss kraft, utholdenhet og mot til å bli stående også når det kan koste å si at vi tror på Jesus og å følge Kirkens lære!

Avisen Dagens helgemagasin, "Velsignet Helg", har denne helgen, den 23. juni, en lang artikkel om Den koptiske kirke. Artikkelen er et vitnesbyrd om den økte bevisstheten blant vestens kristne om situasjonen til våre brødre og søstre i det gamle Laventen. De kristne i Egypt, som i Irak, Vestbredden, Syria og Tyrkia lider under et Islam som har vist seg å være noe helt annet enn den toleransens religion mange av vestens radiakale ynder å fremstille. Kirkens gamle hjemsted i Laventen tømmes for kristne. De flykter til Canada og USA. Den kristne kirke rammes av flere og stadig mer brutale angrep, eller av lover som neglisjerer og marginaliserer dem. Oftest skjer overgrepene fra radiale islamister. Like ofte overser de lokale myndighetene disse .
Det er nå på tide å be for våre brødre og søstre. Det er også på tide å peke på de brudd på religionsfrihet som skjer i mange av de land som styres av islamske lover.

Å forvalte rikdommen rett

Sist søndag feiret vi 1. søndag etter Trefoldighetsfest. Tekstene for dagen var viet Kirkens omsorg for de fattige. Den røde tråden gikk ut på at vi som har fått så mye, skal forvalte rikdommen så den også kommer de fattige til gode.
Evangelielesningen var hentet fra Lukasevangeliet kapittel 16: om den rike mannen og Lararus. Den rike mannen hadde mye, og gjorde intet galt i å bruke av sin rikdom. Det som var galt, var det han unngikk å gjøre. Han så bare seg selv og sin egen rikdom - derfor glemte han Gud og sin neste. Som den rike mannens motpol, møter vi i teksten en annen rik mann: Abraham. Han forvaltet sin rikdom i overensstemmelse med Gud ord og bud; derfor er Abraham et trosvitne og et forbilde for alle kristne.

På sett og vis er eksempelfortellingen om Lasarus og den rike mannen en utlegging av Det dobbelte kjærlighetsbud: å elske Herren Gud av hele vårt hjerte, vårt sinn og all vår sjel og å elske vår neste som oss selv. Det var det den rike mannen ikke gjorde. Derfor gikk det bokstavelig talt til helvete.
Det står intet i teksten om troen til Lasarus. Hvorfor kom han til "Abrahams fang" - som er en omskriving av himmelen? Var det ikke på grunn av at han ikke hadde annet å sette sin lit til enn Guds egen hjelp - slik navnet hans betyr?

Å sette all vår lit til Guds nåde og å være andre mennesker til hjelp, er å bære det kors vi er kalt til å bære. Det vitner Kirkens helgener om: som en Margareta av Skottland, St. Frans av Assisi og Elisabeth av Ungarn. Kirken er ingen forening for spesielt religiøse mennesker, men av dem Herren har født, utrustet og kalt til å være kanaler for hans nåde og hjelp. Ja, Kirken er tegnet på Herrens stadige nærvær "alle dager inntil verdens ende".